Mine fiender blant smådyrene har vært kakkerlakkene. Deres domene i El Bario er toalettet. De murte EU- finansierte avlukkene, som står bak alle hus, er bebodd av kakkerlakker. Kakkerlakker som er små og piler avgårde, eller store, tøffe, slemme som venter på deg når du kommer. Brun-røde, ekle med lange følehorn.
Hvor befinner de seg om dagen? Det er bare etter mørkets frembrudd –ca klokken 19 –at kakkerlakkene inntar toalettene. På dagen forbereder de seg til nattens økt, de sover for å være uthvilt til å møte en dotrengende stakkar i bekmørke.
Mørket er svart i El Bario, ingen blinkende neonlys eller gatelykter lyser opp veien. Er man heldig, er månen full, og lyser vei der man snubler avgårde. En brigadist lærer fort å ha lommelykten klar ved sengekanten.
Jeg har vendt meg til loppene, og at høna spiser av tannkremen og legger egg i veska mi. Men kakkerlakkene har gjort sitt til at jeg nødig "må" etter mørkets frembrudd. Hvilken nytte gjør kakkerlakkene? Hvilken plass har de i det økologiske syste? At de spiser møkk, er det deres funksjon? Eller at de kravler inn til maten, spiser av melet og drar med seg alskens basiller?
Jeg kan vanskelig se behovet for disse klakkende smådjevlene. Lyden av en most kakkerlakk, av en som blir drept under fotsålen er heslig. En knasende, sprø lyd "crunch" som Donald Duck ville sagt, avsluttet med et "splæsj", omtrent like motbydelig som dyrene selv.
Men, med amøber og parasitter innabords, må en brigadist før eller siden overvinne sin avsmak for dette dodyret, dette gjelder også for meg. Midt på natta, med lett anspent gange og lommelykta som våpen lirker jeg opp dodøra i håp om at dette må gå fort unna.
Der er de stygge, onde dyrene, de sitter på kanten og venter. Flirende, tappende med forbena. Triumferende kranser de toalettet på alle kanter, og det ser ut som en nøden brigadist må gi tapt. Men naturen vil sitt, og denne tapre brigadekvinne tramper i bakken som en furten toåring, slår med lommelykta og oppfører seg som en loco norvega for griser, haner og høner rundt omkring. Omsider forstår kakkerlakkene alvoret, og forsvinner inn i sprekker og ned i dypet. Noe skeptisk får den skjelvende amøbebefengte gjort sitt –både 2 og 3 ganger den natten.
Kakkerlakkene har ikke forsvunnet, eller overlatt sitt domene til menneskene. Men vi har inngått en stilletiende avtale. Denne sier at jeg forstyrrer de så lite som mulig, og de unngår dosetet når jeg må gi etter for naturens krav.
I perioder er vi riktig godvenner, kakkerlakkene og jeg, der man sitter i nattens mulm og mørke, noe feberhet på grunn av amøbenes herjinger. Kakkerlakkene flytter seg unna og gir plass, og vi har en trivelig samtale i natten. Det er ikke et ønsket vennskap, men et nødvendig et.
-Bitte-